Gøril og Heges reisedagbok

Vi har blitt lurt to ganger siden vi ga lyd fra oss sist. Den ene gangen elsket vi det faktisk, den andre fóler vi oss mindre komfortable med. Her er de, vi begynner med det positive:

Gárdagen begynte som vanlig. VI somla rundt pá rommet lenge nok til at vi ble i overkant sultne pá frokost, det gjensto bare á finne nókkelen – som vi selvsagt ikke fant. Etter á ha lett i 2 timer (!!!) kom vi fram til at vi sikkert mátte ha latt den stá i dóra pá utsida natten i forveien, og at den sikkert hadde blitt stjálet av noen med onde hensikter. Sá for oss regninger for bytte av lás, skrifte av rom osv, sá turte ikke gi beskjed til den superhyggelige vertsmamman fór vi var helt sikre pá at nókkelen var vekke. Det betydde trippelsjekking og finkjemming av baggasje i nye 2 timer, fór vi omsider var sá sultne og i svime at vi mátte krype til korset og bekjenne váre synder: “Vi tror kanskje at det er en mulighet for at vi kan ha vaert sá uheldig á kanskje ha kunne mistet nókkelen bittelittegran”, sa vi. Hun lot oss fortsette med unnskyldningene váre i noen lange minutter, fór hun omsider sa at jo da, det visste hun, ettersom hun hadde tatt den da hun sá den sto i lásen pá utsiden av dóra vár… Og viss dere lurer, sá ja, hun visste nok at vi hadde lett som gale hele formiddagen. “Laerepenge”, smilte hun…

Idag tok taxibát (den der redningsvesten brukes som sitteunderlag) fra Montezuma til Herradura, derfra en times busstur til Jacó for á ta bussen derfra videre til San José. Det ble derimot ingen ny busstur, for idet vi skulle til á kjópe billetter (som kostet omtrent 15 kroner!!!), kom en pratsom taxisjáfór og tilbód seg á kjóre oss for 40 dollar (200kroner). Han sa at det ville ta 1,5 time, mens bussen brukte 3,5 timer. Vi tenkte at det var en god idé, siden han kunne ta oss direkte til hotellet, og vi sparte tid og taxituren fra busstasjonen til hotellet. DUMME BLONDINER! Sist vi tok samme buss tok det ca 2 timer… Men, det blir verre! For á fá ut all frustrasjon – her kommer det vi ville sagt til taximannen om vi hadde fátt has pá han. NB:Fra ná av slutter vi á si at vi er fra Norge, men derimot Sverige…

Di jaevla skravlesjuke kjaerring, hór ná her!!!

1) Takk for at du ventet pà meg da jeg var pá do, det var hyggelig!

2) Takk for at du stoppet og viste oss krokodillene i elva og kuene med lang hengehals som snart ville bli krokodillemat

3) Takk for at du stoppet pá restauranten med panoramautsikt, tok bilder av oss der, insisterte pá at vi kunne ta en kaffe, deretter lot oss smake et eller annet jaevla lokalt litt kjipere versjon av en kanelbolle-loff, ris med melk (i to omganger), fikk servitrisa til á skrive ned oppskrifta og sin egen mailadresse og lot meg sitte igjen med regninga og fólelsen av at jeg burde tipse sykt mye

4) Takk for at du insisterte pá at vi mátte stoppe pá et supermarked slik at jeg fikk kjópt yndlingskaffen DIN, en helt gjennomsnittlig saus og to poser bónnesuppe som jeg visstnok skal lage til kjaersten min ná jeg kommer hjem

5) Takk for at du kjópte ei grufull gulrotkake med karamellsmak til oss pá samme supermarked. Det var akkurat det vi trengte etter loffen, risdessertene og alle svingene

6) Takk for at du tilbód oss begge sónnene dine. Ps: Hvis helvete noen gang vil fryse over ville jeg helst hatt han som du ikke omtalte som gorillaen som mátte vokse ryggen sin med jevne mellomrom, litt spesielt á próve og “selge han” med den historien…

7) Takk for de to minuttene med stillhet!

Takk for alle de femti matoppskriftene som du ramset opp, jeg kommer ikke til á huske en eneste en!

9) Takk for at du snakket til meg i 10 minutter pá spansk etter at jeg forklarte at jeg bare snakket engelsk mens Góril var pá do

10) Takk for at du kjórte oss til et JAEVELIG dyrt hotel hvor kompisen din jobbet i steden for det hotellet vi hadde bedt om

11) Takk for at turen tok nesten like lang tid som bussen hadde gjort, men da uten en laaaaang monolog og med iPod og en liten blund

12) Og sist men ikke minst, takk for at du selv hadde regnet ut at “siden turen tok sá mye lengre tid enn vanlig” (merkelig det der…) skulle det plutselig koste 50% mer.

Vi hadde liksom regnet med at i Mexico kom vi til á bli svindlet, robbet og mátte ha hándtert politi. Vi var pá vakt hele tiden og derfor ble vi sikkert ikke lurt. Vi hadde ikke forventet at Costa Rica ville ha de samme fellene, men joda det var jo her de var! Hadde vi vaert like paranoide og ikke sá opptatt av á vaere hóflige (les: NAIVE) hadde sikkert alt godt helt smertefritt. Bonusen má jo vaere at nár uheldige (les: KLÖNETE) ting skjer blir heldigvis noen gode historier. Vi har jo opplevd báde á sitte i politibil, fátt en surfeinstruktór som mente man skulle ”vákne opp pá surfebrettet”, i tillegg fikk vi sett krokodiller og kan legge til dem pá listen, men vi kunne ha klart oss uten mannen hvis indianernavn hadde vaert Svindlende Munndiaré. Toppen av kransekaken var vel at pá det hotellet vi bor pá ná, lovet oss en complementary drink for á bo her. Da vi gikk for á slukne váre sorger gjalt det selvsagt bare med en full middag. 

Det var det siste fra Costa Rica, vi elsket alt ved de 11 dagene vi fikk, báde oppturer og nedturer. Det var 99% positivt og den ene negative prosenten kunne vi selv klart og unngátt hadde vi ikke vaert sá blonde. HEIA SVERIGE!! Det er nok endel av sjela vár