Gøril og Heges reisedagbok

Vi befinner oss ná i Puerto Escondido! Som er det vakreste, kuleste, deiligste stedet pá jord!! Vi kjörte fra Mexico City i natt, og bussturen tok 12 timer. Det var vell verdt de 300 kr det kostet for billetten! Her er det ubeskrivelig fantastisk og vi har ligget pá stranden i store deler av dagen! Vannet her er kjempevarmt, men det er kraftige strömmer og bölger her sá det egner seg mer for á surfe enn á svömme. Stranden har kritthvit sand og det er koslige bungaloer som de selger öl og tilsvarende langs hele det lille vi har sett. Til lunsj satt vi pá en vilkárlig cafe og slappet av med en 7 kr öl, og en 15 kr taco, og en 15 kr margarita mens vi sá pá Tyrkia-Tyskland kampen. Ting er sá laidback her.. Det er mer essensen av det vi forventet av Mexico. Det er masse surfere, andre backpackere, og hippier som legger sitt preg pá det vi har sett til ná.

Mexico City var alt for stort for oss. Det var slitsomt á oppholde seg der rett og slett, og vi fant ut at vi ikke orket mer og ville til strandet og virkelig begynne ferien vár. Pá bussen hit etter en lang dags trasking i Mexico City med hele sekken pá ryggen, benyttet Göril anneldningen til á ta av seg pá bena. Det luktet vel kanskje ikke bare bare roser, hehe… Ut av det blá utbryter hun: “Hvis jeg hadde vaert indianer hadde jeg hett “stinkende fot”!” Vi bryter da selvsagt ut i latter. Vi prövde á finne et tilsvarende navn til meg, men vi kom ikke pá noe. Vi begynte á diskutere mandagens middag… Det hadde nemlig seg sánn at jeg fortsatt var bitter for tunfisken jeg hadde kjöpt da.. Den kostet dobbelt sá mye som Göril sin taco og var ikke like god en gang.. Min meny var nemlig ikke utstyrt med priser.. Dette iriterte meg litt.. Sá gár det opp for Göril, “Du kan hete “angrende tunfisk”…. og sá lo vi igjen.. hehe… Sá glem Marisol og Bianca, og si hei, Stinkede fot og Angrende tunfisk!

Pá natten mens jeg overveide först den ene og sá den andre sjáförens kjöring fikk vi se endel av landsbygda. Det var masse dyr som jeg selvsagt hadde lyst á klappe, kyr, hester, hva som mátte vaere noen monstere av noen fjaerkre (de var kjempestore) og masse masse hunder… Kult á se for en dyreelsker som meg…

Her i Puerto Escondido er det mange löshunder… Jeg vet jeg ikke skal klappe dem, men jeg vil likevel. Idag fikk jeg heldigvis klappet en hund som tilhörte noen, jubel! Akkurat ná er klokken litt over 18 pá kvelden. Det har regnet litt i litt over en time og det er bare befriende. Det er sá varmt og klamt at regnet bare er deilig! Det er faktisk ingenting sá deilig som á sitte pá en strandbar á se pá bölgene og de som surfer, mens det regner og tordner bare cm unna, mens man bare nyter livet! I kveld skal vi rusle inn til selve havnen… Haha, det sitter en kar og spiller musikk rett utenfor der vi stitter ná, kjaere iPod, du trengs nok ikke för vi skal til Costa Rica…

Jeg gleder meg til alt det fantastiske jeg vet vi kommer til á oppleve her.

Love from the regretfull tuna…