Gøril og Heges reisedagbok

VI har nâ forlatt Mazunte – stedet uten mobildekning, is pä pinne (!!!!!) eller minibank… Sistnevnte er grunnen til at vi mätte kanselere turen til Zipolite (sorry, Yngve og Björnar – ingen brune pupper…) og Puerto Angel (finnes ikke der heller) og heller ta en “Camioneta” (pick-up der vi sitter sammenstuet pÄ benker bak pä lasteplanet) til Potchutla litt inn i landet. Nä har vi booket billetter til Zihuatanejo pÄ vestkysten, en tur som tar 12 timer og dermed sparer oss for hostellutgifter i natt. Skal visst vaere fint ä snorkle der, sä det er neste post pä programmet. Kan godt hende vi havner i turistgryta Acapulco (fint ä surfe der) för vi drar tilbake til Mex.city og derfra til San Josê, Costa Rica.

Skal snart legge ut bilder og film fra lille, vakre, alternative Mazunte. Her besökte vi Centro de las Tortugas, altsä et sted med haugevis av skilpadder, og jeg (Göril) fikk et nytt besÖk pä do – denne gang av en stooor Iguana Det jeg likevel vil huske best fra Mazunte, er to samtaler med to fastboende, og kanskje kan et kort referat gi litt innsikt i mentaliteten utenfor allfarsvei…

Da vi var og sä pâ skilpaddene, kom vi i snakk med 36 âr gamle Jaime, som jobbet pâ skilpaddesenteret og bodde like ved. Han fortalte oss om hvor skeivt fordelte godene er i Mexico, om hvordan de forsöker ä organisere seg, og om hvordan han av og til tok med de fattige indianerbarna, som bare bor en times tid fra kysten (men likevel aldri har sett den), ut til stranden for ä se pä skilpaddene. Disse barna snakker ikke spansk (det finnes 37 indianerspräk i Mexico, tror jeg), men gir han likevel tusen ganger mer respons enn et hav av turister noen gang vil gjöre. Mange av barna blir syke og dör som fölge av at familien ikke har räd til legehjelp, privatdoktorer koster penger de ikke har, og de resterende leger beskrives best med Jaimes historie:

“Det var en gang en “landsbylege” som hadde en sönn som ogsä studerte medisin. En dag dro legen pä ferie, og sönnen tok over ansvaret mens faren var borte. Da faren kom tilbake, kom det ikke lenger pasienter pä döra deres, og han spurte derfor sönnen om det hadde vaert sä stille mens han var borte ogsä. -Nei, sa sönnen – det var like mange her som det pleier, og jeg helbredet dem alle med god pleie og riktige medisiner. Faren svarer fölgene; – Idiot! Hva skal vi nä livnaere oss av?

Den andre samtalen (vel..monologen) fant sted pä stranda, denne gang med James, en gammel snakkesalig hippie fra Nord-California, nä bosatt i Mazunte pä femte äret (“Verden er fucka, alt er screwed og USA har skylda”). James fortalte oss om hvordan Mazunte opprinnelig hadde en negativ energi, fordi stedet var ästed for slakting av skilpadder fram til 1991, da de snudde pä fjöla og heller satset pä ä trekke turister til et senter som bevarte skilpadder. Dette, samt den typer mennesker som besöker stedet (mine ord: hippier, bohemer, anarkister og rastafarier + noen tilfeldig omstreifende som oss) har bidratt til ä snu energien slik at den nä er en av de mest positive pä kloden. Dette er da grunnen til at (hold dere fast) Mazunte er et av fä utvalgte steder när “The Big Change” inntreffer 21 desember (siste dag i Mayakalenderen) i är. Da vil menneskets mentalitet forandres for alltid, vi vil kunne kommunisere med andre planeter, og de som ikke skjönner hvorfor dette skjer, vil bli gale!!! Hege og jeg er nä reddet, siden vi er blitt informert, og det har visst dere ogsä nä Visste dere forresten at det finnes chipper pä mobiltärnene som gjör at DU kan spores opp og programeres til ä bli GAL???! Eller at USAs mange rakettoppskytninger egentlig er forsök pä Ä ödelegge kometer som et i ferd med ä utslette planeten vär?

Positiv energi til alle hjemme fra Göril

Det hele startet natt til fredag. Göril og jeg satt og spiste deilig pizza, selv om Göril var litt i dárlig form. Etter maten og drikken var inntatt skulle Göril en liten tur pá toalettet. Og der var han.. Göril gikk inn pá doen og fikk öye pá ham. I hjörnet av doen satt en LANDKRABBE og sá opp pá henne! Dette skremte Góril sá mye at sá mye at en dotur var uaktuelt, frykten var at den skulle krabbe opp for á klype henne i stompen var for stor. Da hun kom tilbake og fortalte dette, beroliget jeg henne med at den sikkert ikke kunne klatre, og derfor var frykten ubegrunnet…

Igár tok vi bussen til Mazunte. En kjempeliten landsby med 900 innbyggere, ett skilpaddeakvarie og NULL MOBILDEKNING. Bussen vi tok var vanlig rutebuss og vi betalte totalt 28 kr tilsammen for á forflytte oss en og halv time lengre opp pá kysten. Den förste bussen vi tok var en vanlig buss, som gikk helt fint selv om den kjörte med dörene oppe, den andre var en pickup med et provisorisk telt bygget oppá. Hehe… Vi konkluderte med at ting gár mye lettere hvis man ikke er sá redd for á dö.

Da vi ankom det som skulle bli várt bosted de neste dagene, en hotel pá stranden med smá hytter utstyrt med hengeköye utenfor, kikket Göril opp i taket. DER VAR HAN IGJEN! Krabben, uvisst om det var den samme, hadde klatret helt opp i taket og satt der og sá ned pá oss.. (han kunne altsá klarte og det ganske godt!!!!!!) Etter en lang kamp mellom kosten til hotelvertinnen og krabben, mátte krabben legge opp sin forfölgerkarriere og bli med ut pá feiebrettet..

Igár gikk jeg en tur for et kveldsbad pá stranden og fikk tilfeldigvis bevitnet at masse masse smá skilpaddebabyer tok sin förste kraftpröve mot havet.. De var bittesmá kanskje fem cm lange, og det var utrolig rart og fint á se. Synd jeg ikke hadde med meg Göril eller kamera.

Idag er Göril frisk som en fisk, og vi skal ná om fá minutter besöke skilpaddemuseet her i byen. Gleder oss. Blir her en natt til för vi begir oss ut pá nye eventyr!

Ja, da kom straffen for â ha trosset alle râd om â ikke drikke drinker med isbiter i (Hvem ville ikke gjort det for en Mojito eller margarita etter maten?) Jeg (Gôril) hadde en flott natt pâ do, og herligheten gâr under navnet “Moctezumas revenge”, har jeg hôrt… Moctezuma var nemlig Aztecernes hôvding fram til 1531, da Hernân Cortês og spanjolene erobret Aztecer-imperiet. Nâr eupopeere blir syke av den meksikanske bakertiefloraen, kalles det derfor Moctezumas hevn Mâ si jeg gleder meg voldsomt til bussturen til Mazunte i dag…

Vaeret i sôr-mexico er herlig: Sol og varme fram til omtrent 4, da sol avlastes av skyer og regn. Pâ det tidspunktet er vi som regel gode og mette etter lunsj, og kryper gjerne inn og blogger litt I dag dro vi til en nydelig liten strand for â surfe. Jeg (Gôril) mener â ha funnet hovedingrediensen i reisen… Aztecere, mayaer, tequila, sombrero, brunfarge og Frida Kahlo kan bare gâ â legge seg – det er jakten pâ “la ola perfecta” (den perfekte bôlgen) som gjelder fra nâ av! Klarte â stâ pâ to perfekte i dag, og hâper jeg kan ôve mer i Mazunte, dit vi reiser i morgen (Kommentar til mamma: Nei, mams – denne gangen funker det ikke med hjelm, men vi har gode laeremestere)

Jeg blir forresten tatt for â vaere spansk, sâ er ikke sâ rent lite stolt om dagen Hege er dessuten en flittig student, og skal snart tvinges til â klare seg helt alene. Vi blir blondere og blondere, og – skulle til â skrive brunere og brunere, men er litt rôdbrune forelôpig…Apropos blondere… Jeg opplevde ett minutts overbegeistring over â se en partert hai blant fiskere pâ strandkanten nedenfor oss – helt til jeg innsâ at det betyr at det er hai her :-/ MEN – Hege fortalt at det faktisk er stôrre sjanse for â dô av â fâ en kokosnôtt i hodet (10 mnsk i âret) enn det er â bli spist av hai (5 i âret). Sâ nâ gâr jeg i buer rundt palmene

Hâper alle har d fint hjemme (eller hvor dere enn er i verden)!

Stor nuss fra Gôril <3

Vi befinner oss ná i Puerto Escondido! Som er det vakreste, kuleste, deiligste stedet pá jord!! Vi kjörte fra Mexico City i natt, og bussturen tok 12 timer. Det var vell verdt de 300 kr det kostet for billetten! Her er det ubeskrivelig fantastisk og vi har ligget pá stranden i store deler av dagen! Vannet her er kjempevarmt, men det er kraftige strömmer og bölger her sá det egner seg mer for á surfe enn á svömme. Stranden har kritthvit sand og det er koslige bungaloer som de selger öl og tilsvarende langs hele det lille vi har sett. Til lunsj satt vi pá en vilkárlig cafe og slappet av med en 7 kr öl, og en 15 kr taco, og en 15 kr margarita mens vi sá pá Tyrkia-Tyskland kampen. Ting er sá laidback her.. Det er mer essensen av det vi forventet av Mexico. Det er masse surfere, andre backpackere, og hippier som legger sitt preg pá det vi har sett til ná.

Mexico City var alt for stort for oss. Det var slitsomt á oppholde seg der rett og slett, og vi fant ut at vi ikke orket mer og ville til strandet og virkelig begynne ferien vár. Pá bussen hit etter en lang dags trasking i Mexico City med hele sekken pá ryggen, benyttet Göril anneldningen til á ta av seg pá bena. Det luktet vel kanskje ikke bare bare roser, hehe… Ut av det blá utbryter hun: “Hvis jeg hadde vaert indianer hadde jeg hett “stinkende fot”!” Vi bryter da selvsagt ut i latter. Vi prövde á finne et tilsvarende navn til meg, men vi kom ikke pá noe. Vi begynte á diskutere mandagens middag… Det hadde nemlig seg sánn at jeg fortsatt var bitter for tunfisken jeg hadde kjöpt da.. Den kostet dobbelt sá mye som Göril sin taco og var ikke like god en gang.. Min meny var nemlig ikke utstyrt med priser.. Dette iriterte meg litt.. Sá gár det opp for Göril, “Du kan hete “angrende tunfisk”…. og sá lo vi igjen.. hehe… Sá glem Marisol og Bianca, og si hei, Stinkede fot og Angrende tunfisk!

Pá natten mens jeg overveide först den ene og sá den andre sjáförens kjöring fikk vi se endel av landsbygda. Det var masse dyr som jeg selvsagt hadde lyst á klappe, kyr, hester, hva som mátte vaere noen monstere av noen fjaerkre (de var kjempestore) og masse masse hunder… Kult á se for en dyreelsker som meg…

Her i Puerto Escondido er det mange löshunder… Jeg vet jeg ikke skal klappe dem, men jeg vil likevel. Idag fikk jeg heldigvis klappet en hund som tilhörte noen, jubel! Akkurat ná er klokken litt over 18 pá kvelden. Det har regnet litt i litt over en time og det er bare befriende. Det er sá varmt og klamt at regnet bare er deilig! Det er faktisk ingenting sá deilig som á sitte pá en strandbar á se pá bölgene og de som surfer, mens det regner og tordner bare cm unna, mens man bare nyter livet! I kveld skal vi rusle inn til selve havnen… Haha, det sitter en kar og spiller musikk rett utenfor der vi stitter ná, kjaere iPod, du trengs nok ikke för vi skal til Costa Rica…

Jeg gleder meg til alt det fantastiske jeg vet vi kommer til á oppleve her.

Love from the regretfull tuna…